Dagen rant
og rant
og det rant visst litt til, for godgullet som vanligvis våkner mellom fire og fem, våkna ikke før salutten klokka sju. Da visste hu mor at noe var galt. Og da jeg fikk se snørrenesa, som i alle fall rant, var jeg ikke i tvil. 39 grader og nasjonaldagen kunne begynne. Jaja, dagen har vært fin, den. Lillegull er syk, men ikke verre enn at hui i et ubevokta øyeblikk fikk fart over seg. Klokka var kvart på ti og i følge vår egen avtale skulle vi vært på vei ned til byen for å bivåne barnetoget. Så langt var vi vel ikke kommet, men foreløpig allikevel ikke desperate. Storegull var ferdig med sko og bunad og det som gjensto var litjsnupp. Få på henne en kjole og dra ut. Jada. Hu satt så lykkelig på bordet. Med storesøsters youghurt på hode, skuldre, kne og tå, kne og tå.

Smile, smile, smile og trallala, hårvask og klesskift og enda godt vi ikke har større unger. Kjenner foreløpig ingen som går i barnetoget, så litt forsinkelse er egentlig greit. Toget her i byen varer i noen lange og kanskje til og med en brei en.

Til lykke med nasjonaldagen, alle! Har til og med smil å dele til alle dere kjære anarkister, internasjonalister og andre 17. mai-hatere... Så til sist: velkommen sommer, du som vi ser så gjerne.

Før jul var hu særlig opptatt av søppel.
-jeg vil pynte rommet mitt til jul, mamma!
-ja, det er koselig. Hva vil du pynte med, da?
-jeg har masse søppel. Det skal jeg pynte med!
-?!?
-mamma, da! Det er jo bare søppel-på-lat, men det er helt, helt ordentlig! Og jeg har masse! Og så kan jeg klippe opp julepapir. Det blir såååå fint!

Jeg må innrømme at det var en litt spesiell kommentar midt oppe i den verste må ha-må ha-materialistiske julestria...

Har hatt bloggvegring sida nyttår. Kanskje det er fordi jeg burde hatt som nyttårsløfte å bli en bedre blogger. Blogge hver dag, for eksempel. Ja, sikkert. Helt sant og kniver i halsen og hjerter med kors på. Har aldri vært helt god på sånne lovnader, gitt. Eller muligens skyldes skriveangsten bare en lett uro for at jeg skal henge meg på bølgen og skrive et eller anna svada om at 'jaja, nei nei, så var det et nytt år igjen, da dere. Nye muligheter, skal bli et nytt og bedre menneske, i alle fall i morgen'. Et anna alternativ er å angripe alle de som legger ut om sine flotte nyttårsløfter og sjansen til nok en gang å juge for seg sjøl med bravur. Være litt sarkastisk mot folk som synes nettet er et fint sted å brife med nyttårsløftene sine.

Og dermed hadde jeg sveipt innom alle de klassiske "nå-erdet-nytt-år-igjen-klisjéene" på et lite avsnitt. Kan altså si meg fornøyd og ferdig med det!

Derimot har jeg ikke som forsett å slutte å irritere meg over feil eller merkverdig språkbruk som dukker opp i media. De som kjenner meg har vel allerede skjønt at det gir meg en viss glede å la ergrelsene få flyte fritt omkring meg. Riktignok kan avislesning bli en nokså rar og langsom affære med laber informasjonsverdi, men aldri kjedelig! Dagens avis melder at forsvaret nå har stort innrykk av vernepliktige. Dette skal visstnok kunne skyldes at forsvaret i det siste har begynt med toveis dialog med de innkalte...

Ja, det er nok ikke greit for de som alltid har vært vant til å komme med ordrene å få ordre om å bli politisk korrekte og dermed måtte være språklig korrekte. Sjøl har jeg aldri hatt noe utprega behov for å kommunisere med forsvaret og jeg blir vel også litt mett og uvel når noen prøver å servere meg velsmurt flesk. Og hvis noen skulle lure; ja, jeg mener jeg har all rett til å bruke et rart og merkverdig språk. Det er "de andre" som skal mobbes. Men påpek gjerne direkte feil for meg, jeg er glad i å lære!

Det regner, regner mer, drypper, blåser, øser, yrer. De vakre oransje og røde bladene fins ikke mer. De få løvene som fortsatt klamrer seg fast er bæsjebrune og skrukkete. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle denne tida, heller. Dattera mi spør hvorfor hu må ha på mye klær når hu er ute. Jeg svarer at det er fordi det er kaldt. Hu lurer på hvorfor det er så kaldt. Det er da det blir vanskelig. Jeg vil gjerne si "fordi nå er det høst" eller "fordi det er kaldt om vinteren".

Men det er jo ikke det! Verken høst eller vinter! Høsten er den tida med alle de fine fargene og det varme lyset. Det blåser, men det er bare friskt. Om vinteren er det hvitt. Ja, innimellom, i alle fall. Jeg tror kanskje jeg har sett noen sludd i lufta, men jeg er ikke sikker. De var i alle fall vekk før de nådde bakken. Det er jo ikke en gang kaldt! Ikke at det er varmt, heller. Det er umulig å kle på seg, vet ikke hva som styrer temperaturen jeg føler. Mistenker at det er noe inni meg som gir meg denne grøssende hutringa, heller enn termometeret som sier noe mellom sju og tretten grader.

Denne tida er så veldig midt i mellom. Intenst INGENTING! Alle går rundt og venter. Venter på snøen, venter på gavene, venter på kvelden, venter på lyset. Jeg vil tenne stearinlys! Klokka to om dagen, langt sør i Norge, føles det litt overdrevet. Dette grå, bleke, er jo ikke mørke. Slett ikke. Men det er ikke lyst heller.

Dette er altså Norges lengste årstid. Den skittengråbrune høstvinteren begynner i oktober og varer gjerne til april.

Jeg vil i allle fall drikke kakao. Jeg drikker enorme mengder kakao. Jeg har forsåvidt ikke spurt jordmor om magedyret tar skade av en kakaokopp eller to daglig. Håper ikke det. Har nok ikke tenkt å finne det ut, heller. Antar at jeg vet svaret. Det er helst mor som tar skade.

Tid for en kopp? Mmmmm!

Det har seg slik at jentungen er heime i fra barnehagen fordi hu har fått brennkopper. For de som ikke vet det, brennkopper gjør ikke ungene sjuke, det er bare noe smittsomt herk som lager sår og vi vil helst unngå å starte en epidemi i barnehagen. Den lille prinsessa er altså minst like kvikk og rask som ellers og mor og datter koser seg med å leke med togbane og lego, vi leser bøker og alt er idyll. Så var det at hu gikk en tur på rommet sitt, jeg hørte rolig småprat og tenkte at hu kanskje ville leke litt for seg selv. Dum som jeg er fortrengte jeg all tidligere erfaring og tenkte at dette kunne være en glimrende anledning for en kopp te og litt avislesning. Jadda. Gledet meg over at lille øyenstenen var i stand til å underholde seg litt på egenhånd, gjorde jeg også. Kanelte og dagens nyheter med litt kling, klank og treåringbabbel et sted i bakgrunnen. Koselig.

Så hørte jeg at vannkrana på badet begynte å suse. I seg selv ikke så foruroligende, hu både vil og klarer å vaske hender selv. Men da vannet bare fortsatte å stå på begynte endelig foreldreinstinktet å hale meg tilbake til virkeligheten og jeg ropte halvhjertet etter henne for å finne ut hva hu drev med. "Ingenting!" Jeg hadde reist meg da jeg ropte en gang til, svaret var nesten det samme: "Ingenting... Ikke kom hit, mamma!"

Jeg løp allerede.

"Det svarte trollet der er ikke mitt!" På badet ble jeg møtt av en sotsvart unge, klissnaken, bortsett fra et par nissetøfler som en gang var røde. Jeg spurte strengt om hu hadde lekt i peisen. "Jeg ville jo bare klatre i pipa, mamma!" Og mens jeg tapper vann i badekaret har jammen det lille kreket klart å bli vekk igjen. "Hvor er du nå, da?" "Jeg ligger jo bare her og koser meg!" "Hæ?! Hva, hvor?" "I senga deres vel, det er så koooooseliiiiig!"

Du har selvsagt rett, Djupedal. Denne ungen må helt klart være statens ansvar! Jeg skal bare grave fram sminkepungen, så skal vi nok klare å kamuflere verkende byller og sår nok til at hu får en tur i barnehagen i morra.

Unger skal i barnehagen. Det er helt klart det beste for foreldrene!